Når været henger seg opp

Her er en kronikk fra Stavanger Aftenblad, 10. november 2011.

Når været henger seg opp

av Erik Kolstad og Tarjei Breiteig

Vinteren nærmer seg, solen legger seg stadig lavere over horisonten, men ennå skal det gå noen uker før kulden fester grepet. Dette er det sikreste og enkleste værvarselet vi meteorologer kan gi. Men vi opplever stadig kraftige avvik fra denne årstidsbestemte regelen. I fjor på denne tiden lå temperaturene i Sør-Norge allerede under normalen, og det fortsatte de med til begynnelsen av januar. Året før var det enda kaldere; da lå det snø på bakken i mer enn 90 dager i strekk i regnbyen Bergen. Det er derfor mange som forventer en ny kald vinter i år.

Vi har opplevd perioder der temperaturene har gått ned og forblitt der nede lenger enn de pleier. Vannmagasiner ble tappet uten at noen fylte dem opp igjen. Vannrør frøs og gav frysninger også hos forsikringsselskapene. Hva er det som gjør at vi får slike perioder der været «henger seg opp»? Er det tilfeldig, eller finnes det noen bakenforliggende årsaker? Vi skal her gå gjennom de indikatorene som regnes å ha mest å si for slike langsomme svingninger i vinterværet.

Deler av Norge ligger i Arktis, men det skulle man ikke tro en gjennomsnittlig desemberdag langs kysten vår. Mange steder er regn vanligere enn snø, og forklaringen er så enkel som den moderne værvarslingens far, Vilhelm Bjerknes, skrev den i Aftenposten i 1904:

Middeltemperaturen i Januar ved de yderste Lofotøer er 27 Grader Celsius høiere end Gjennemsnittet for samme Breddegrad rundt hele Jorden. Det er Virkningen af Golfstrømmens varme Vand.

Vi kan supplere med at det i enda større grad skyldes de milde sørvestlige vindene over vår del av Atlanteren, vinder som i seg selv er en viktig årsak til at det varme vannet blir ført nordover. Dette beltet av sønnavinder strekker seg fra østkysten av USA til Skandinavia og fungerer som atmosfærens autostrada, der lavtrykk med kupéen full av mild, fuktig havluft durer inn fra vest.

Det som skjedde i lange perioder i løpet av de to forrige vintrene, var at lavtrykkene ble styrt inn mot kontinentet i stedet for opp til oss. Milde, kraftige vinder fra sørvest ble erstattet av kalde, svake vinder fra det frosne kontinentet i øst og det mørklagte isødet i nord.

For oss som varsler været er det viktig å finne ut hvorfor dette skjedde, og vi tror at vi har deler av forklaringen. Kort fortalt ble det dannet et gigantisk høytrykk over det meste av Arktis. I slutten av oktober 2009 så vi de første tegnene til et høytrykk langt oppe i stratosfæren, det iskalde luftlaget som begynner 20 km over oss. Ofte er det slik at et kraftig høytrykk, og paradoksalt nok unormalt varm luft, høyt der oppe bringer bud om kaldere vær her nede på bakken i den påfølgende perioden.

Vi har undersøkt værdata fra alle vintrene helt tilbake til 1958, og fant at kuldeperioder inntreffer minst 25 % oftere de første tre månedene etter høytrykket i stratosfæren oppstår. Noen ganger blir det korte perioder med kulde, andre ganger holder det seg kaldt i uker og måneder av gangen, slik det gjorde de to foregående vintrene.

Selv om det meste av været på våre breddegrader styres av til dels uforutsigbare handlingsrekker, tror vi at koblingen mellom stratosfæren og styrken på vestavindene på bakken er en av de viktigste bidragsyterne til langvarige avvik i vinterværet. Men også andre prosesser kan være viktige.

Sjøtemperaturen rundt et landområde har en viss påvirkning på lufttemperaturen. Det viser seg imidlertid at temperaturen i luften er så sterkt styrt av vindretningen at små variasjoner i sjøtemperaturen har liten direkte innflytelse. Men havet kan likevel ha en påvirkning gjennom et kjent samspill mellom sjøtemperatur og lavtrykksaktivitet over havet. I fjor høst var temperaturene i et stort område rundt sørtuppen av Grønland veldig mye høyere enn normalt for årstiden, og dette var med på å styre lavtrykkene bort fra oss og inn i Sør- og Mellom-Europa.

En annen potensiell bidragsyter er de voldsomme omveltningene i havmassene som skjer nesten hver vinter langs ekvator i Stillehavet. Dette fenomenet, som er best kjent som El Niño, har en tydelig innflytelse på været i store deler av verden. Det er påvist en viss sammenheng mellom El Niño og været i Europa, men denne påvirkningen er liten sammenliknet med de tilfeldige værsvingningene i Skandinavia, og det er ukjent om den er kraftig nok til å ha noen praktisk betydning.

Det er vanskelig for oss mennesker å manøvrere i dette landskapet av værtegn. Man skulle tro at det var lettere for de objektive datamaskinene. Værvarsling har gått fra å basere seg på subjektive tolkninger av værkart og observasjoner til å lene seg tungt på resultatene fra komplekse dataprogrammer som simulerer værutviklingen langt frem i tid. Prinsippet er ganske enkelt. Man dytter alle tilgjengelige værobservasjoner, fra manuelt avleste termometre til temperatur- og fuktighetsprofiler basert på satellittdata, inn i et dataprogram. Og ved hjelp av kjente fysiske ligninger, kan så datamaskinen beregne hvordan været skal bli i morgen, i overmorgen og av og til enda lenger frem i tid. Problemet er at disse simuleringene er så avhengig av kvaliteten på de observasjonene vi bruker.

Det kan minne om skyting på blink. Dersom skytteren ikke vet hvor sterk vinden er, eller den helt nøyaktige vindretningen, er det umulig å beregne hvor kulen kommer til å treffe. Og fordi vi aldri kan få mange nok og gode nok værobservasjoner, er det sjelden datamaskinene treffer med prognosene sine lenger enn noen få dager frem i tid. Jo større avstanden til blinken blir, jo større er sjansen for at vinden gjør en liten, tilfeldig endring som gjør at kulen bommer.

Likevel gjøres det forsøk på å varsle været mange måneder inn i fremtiden. Fordi vi vet at disse varslene er så følsomme for observasjonsfeil, starter vi dem med observasjoner fra mange forskjellige tidspunkt. Typisk lager vi prognoser basert på det observerte været fra én til tretti dager bakover i tid. Så tar vi gjennomsnittet av alle disse simuleringene og ser om de gir et entydig signal.

De ferskeste sesongvarslene, som er basert på 41 slike simuleringer og nylig ble utstedt av det felles europeiske værvarslingssenteret, indikerer at vinteren blir mildere enn normalt. I tillegg har de kjente eksterne prosessene som påvirker vinterværet i den kalde retningen vært lite aktive den siste tiden. Hverken i stratosfæren eller i Nord-Atlanteren er det særlige utslag fra normalen. Inntil videre har vi derfor ingen indikasjoner på en ny kald vinter, men blinken er ennå langt unna.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s