Kronikk i BT om klimatjenester

Her er en kronikk jeg hadde på trykk i BT i dag (klikk her for papirutgaven i PDF):

Det er lett å glemme i det tørre vinterværet, men i fjor ble det faktisk satt ny nedbørsrekord i Bergen. Var det en forsmak på fremtiden? Blir det vanlig med mer enn tre meter nedbør i året? Nærmere 300 dager med regn?

Det korte svaret er: Ja, nedbørsmengdene vil øke. Den enkle forklaringen er at luften varmes opp grunnet økt drivhuseffekt, og ettersom varm luft er i stand til å inneholde mer fuktighet enn kald luft, vil det regne mer når det først regner. Men, og det er heldigvis et «men» her, det er lite som tilsier at det kommer til å regne oftere enn det gjør i dag.

En årsnedbør som i 2015 blir mer og mer sannsynlig i nær fremtid, men den kanskje viktigste konsekvensen av økte nedbørsmengder er en økende risiko for flom og skred. I oktober 2014 gikk Vangsvatnet på Voss så langt over sine bredder at det ga skader for flere titalls millioner kroner. Blant annet fikk det nye kulturhuset fra 2011 gjennomgå av vannmassene.

Det er likevel liten grunn til å kritisere Voss kommune for dette. Kulturhuset var bygget 30 centimeter over NVE sitt nivå for 200-årsflom, men det gikk altså bare drøye tre år før det ble rammet av flom. Et av de store problemene med klimatilpasning i dag er at det fremdeles brukes fortidens data til å beregne fremtidens risiko.

Hvorfor regner det?

Men la oss ta det fra begynnelsen. All luft inneholder en viss mengde vanndamp, selv midt i Sahara. Dampen er vann i gassform, og den er usynlig. For at dampen skal gå over til vann i flytende form, må den kjøles ned. Da dannes det bittesmå vanndråper, og disse er ikke usynlige. Når du for eksempel åpner et baderomsvindu etter å ha dusjet, ser du at det dannes en tåke; dette er damp som har gått over til flytende form. Denne prosessen kalles kondensasjon: det motsatte av fordampning.

Kondensasjon er grunnen til at det regner mer i Bergen sentrum enn på øyene i vest. Vi kan tenke oss en «pakke» med luft som blir ført inn mot land fra Atlanterhavet. Luftpakken vår har et visst volum, en viss temperatur, og en viss mengde vanndamp. Når den nærmer seg Ulriken, føres luftpakken oppover i høyden, hvor lufttrykket er lavere. Det blir med andre ord mindre og mindre trykk på pakken vår fra luften rundt på alle kanter etter hvert som den stiger, og den vil gradvis utvide seg (volumet øker). Dette koster krefter, og energitapet gjør at temperaturen til luftpakken går ned. Og som vi har sett, hvis temperaturen minker, vil vanndampen gå fra å være en gass til å bli vanndråper (eller iskrystaller).

Jo nærmere fjellene vi befinner oss, jo mer regner det. I Brekkedalen på Gullfjellet målte meteorolog og regnentusiast Roar Inge Hansen knappe 5,5 meter nedbør i fjor, mot ca. 3 meter i Bergen sentrum. I Blomvåg i Øygarden ble det kun målt rundt 1,9 meter.

Fremtidige endringer

Så var det dette med fremtiden, da. Temperaturen både globalt og på Vestlandet har økt med ca. én grad de siste hundre årene. Hovedårsaken til dette er at atmosfæren inneholder stadig mer CO2, metan og andre drivhusgasser. Disse gassene tar opp noe av den varmen som stråles bort fra jorden til enhver tid, og så stråler de noe av denne varmen tilbake mot jordoverflaten.

Tenk hvor kaldt det blir en stjerneklar vinternatt. Det at det er klarvær betyr at det er lite vanndamp i luften, og ettersom vanndamp også er en drivhusgass, mangler vi det isolerende laget som vi har dersom det er skyet og luften inneholder mye vanndamp. Da blir det kaldt, og i Sahara dannes det dugg på bakken i løpet av natten.

Et annet eksempel: Har du lagt merke til at temperaturen en regnfull dag om høsten omtrent er konstant gjennom hele døgnet? Solstrålene på vei inn blir blokkert, og mye av varmen som stråles ut fra bakken kommer ned igjen som et resultat av drivhuseffekten fra vanndampen og skyene. Den konstante temperaturen på slike dager skyldes at det er en balanse mellom innkommende og utgående energi.

Dagens atmosfære sett er ikke i balanse. Vi blir ikke kvitt like mye varme som da konsentrasjonen av drivhusgasser var lavere, og det gjør at vi har et økende overskudd av energi nederst i atmosfæren. Dette overskuddet har gitt en økende temperatur nede ved bakken, og denne trenden vil fortsette og tilta i intensitet med mindre vi klarer å få ned utslippene. Til tross for den viktige Paris-avtalen i fjor, er det lite som tyder på at vi skal klare å begrense oppvarmingen til +2 grader (vi er allerede på +1).

Normalt øker innholdet av vanndamp i atmosfæren med 7 % per grad med oppvarming. I løpet av det siste århundret har Bergen som sagt blitt ca. én grad varmere, men i den samme perioden har nedbørsmengdene økt med 15–20 prosent: langt mer enn det man skulle ha forventet kun ut fra en økning i vanndampinnholdet.

Hva skyldes endringene?

Vi vet ennå ikke helt hva som ligger bak den enorme økningen i nedbøren på Vestlandet, men det skyldes ikke oppvarmingen av atmosfæren alene. Endringer i regionale vindmønstre har også spilt en betydelig rolle. Det har for eksempel mye å si om den dominerende vindretningen er fra vest, sørvest eller sør.

Sikkert er det i alle fall at vi trenger å vite mer om hvilke fremtidige nedbørsendringer vi må forberede oss på. De mest oppdaterte prognosene fra Norsk klimaservicesenter (som består av Meteorologisk institutt, NVE og Bjerknessenteret gjennom Uni Research Klima her i Bergen) antyder en ytterligere økning på 5–10 % fra dagens nivå frem mot 2050 på Vestlandet.

Slike tall gir oss et greit utgangspunkt for noen typer tilpasning, men det er åpenbart at oppdatert og detaljert informasjon om lokale klimaendringer er essensielt i klimatilpasningsarbeidet. Det er lite sannsynlig at nedbørsendringene blir identiske over hele Vestlandet, fra Gullfjellets topp til Vangsvatnets bredder. Endringene vil også være ulike gjennom året. Så langt er det vinternedbøren som har økt mest, men vi vet ennå ikke hvordan de fremtidige endringene vil fordele seg mellom årstidene.

Forebygging lønner seg

Økonomisk sett er tilpasning og forebygging en gullgruve. Idar Kreutzer i Finans Norge mener at man får en avkastning tilsvarende 1000 % på de pengene som brukes på forebyggende tiltak. Noen ganger trenger ikke slike tiltak en gang å koste noe. Hvor mange millioner hadde ikke Voss kommune spart på å bygge kulturhuset på høyere grunn?

Dessverre er Norge i ferd med å sakke akterut i tilbudet av klimatjenester både til det offentlige og til næringslivet, dersom vi sammenligner oss med resten av Europa. Det er for eksempel uklart hvor en norsk kommuneansatt skal henvende seg med spørsmål om klimatilpasning og -forebygging, mens det tyske senteret for klimaservice i Hamburg er veletablert og betydelig mer profesjonelt.

Hvor mange ganger må Vangsvatnet og Opo flomme over, eller Bergensbanen og E16 stenges på grunn av skred, før vi våkner? Enda noen ganger til, ser det ut til.

Advertisements

Drittværet i et klimaperspektiv

Her er en kronikk jeg skrev for Bergens Tidende 4. juni 2015:

Hjemme hos oss holder til og med meteorologen på å bli værsyk. Hver morgen står det sju grader på termometeret, og årets hittil varmeste dag var 20. april. Tjue grader kan vi se langt etter.

I perioder som dette, som på vinteren 2009–2010, da det lå snø på bakken på plenen utenfor Geofysen i mer enn nitti dager i strekk, har vi klimaforskere et pedagogisk problem. Hvordan skal vi forklare de lave temperaturene når forventningen er et klima i tydelig endring mot et varmere regime?

Først vil jeg minne om at alle månedene det siste året utenom mai og juni i år har vært varmere enn «normalt» (og spesielt juli i fjor, som var 4,7 grader over normalen), men ettersom hukommelsen vår når det gjelder vær i beste fall strekker seg til forrige uke, skal jeg prøve en annen forklaringsmodell.

Temperaturen i Bergen har gått opp med ca. én grad de siste hundre årene, helt gjennomsnittlig i forhold til jorden sett under ett. Tenk deg at denne graden har fordelt seg helt jevnt gjennom året og døgnet. Da ville været i dag fremdeles ha svingt på samme måte som for ca. hundre år siden, fra dag til dag, uke til uke og årstid til årstid, fra det begredelige til det fantastiske, bare alltid én grad varmere. Så enkelt det ikke i virkeligheten, men et slik tankeeksperiment kan likevel illustrere hvordan klimaendringene oppleves.

Den elendige begynnelsen på sommeren blir litt lettere å svelge med denne tankemodellen. De hadde dårlig vær før i tiden også. Den høyeste temperaturen som ble målt i juni 1962 var for eksempel 18,2 grader, og på Voss var juni 1923 4,3 grader kaldere enn det som er dagens normal (altså gjennomsnittet for 1961–1990). Den junimåneden var med andre ord nesten like kald som juli i fjor var varm i Bergen.

Det er viktig å ha et visst perspektiv på klimaendringene. Den ene graden kloden til nå har blitt varmere, er ikke så dramatisk isolert sett. Det er de endringene som kommer i løpet av de neste tiårene som virkelig kommer til å merkes. Idealister og optimister sikter seg inn på å begrense oppvarmingen til to grader (sett i forhold til ca. år 1900), men det er lite eller ingenting som tyder på at dette er realistisk med mindre det settes i verk store og raske utslippsreduksjoner de neste årene.

La oss heller tenke oss at oppvarmingen blir på tre grader i løpet av dette århundret, for enkelhets skyld to grader varmere enn dagens normaler. Det vil blant annet bety at årets kaldeste måned i Bergen, januar, får en gjennomsnittlig temperatur på 3,3 grader. På Voss blir da fremtidens januar som dagens desember med –2,7 grader som normal. De dagene med én minusgrad og snø i dag, vil få én plussgrad og sludd.

Temperaturendringer er én ting, men jo varmere luften blir, jo mer vanndamp kan den holde på før den danner nedbør, faktisk hele 7% for hver grad luften varmes opp. For Bergen sin del betyr det at luft som nærmer seg Ulriken vil inneholde mer damp i fremtiden enn en tilsvarende luft i dag, og dermed vil den også kunne gi fra seg mer nedbør. En videre temperaturøkning vel med andre ord føre til mer intens nedbør enn det vi har vært vant til.

Men inntil videre er oppvarmingen altså kun på ca. én grad. Det er dermed fullt mulig med (nesten) like elendige somre som den i 1928, da sommeren fra juni til august var 2,8 grader kaldere enn dagens normal.

Svingningene fra år til år er større enn den ene graden det har blitt varmere. Noen ganger er juni mye kaldere enn normalt, andre ganger er den mye varmere (noen som husker 2007?), men i snitt avviker junimåneder i Bergen med ca. 1,3 grader fra en gjennomsnittlig junimåned. Da blir det vanskelig å skille langvarige tendenser fra naturlige svingninger fra år til år.

En annen faktor som gjør det vanskelig å se skogen for trær er svingninger over lengre perioder. Mange husker eller har hørt at det regnet mer på 80- og 90-tallet enn på 50- og 60-tallet, og perioden mellom 1999 og 2009 var mer enn en hel grad varmere enn de relativt sett kalde årene 1977–1987.

Det er ikke lett å skille mellom vær og klima. Vi pleier å si at «klima» er været i gjennomsnitt over perioder på ca. 30 år. Med en slik definisjon er det enkelt å se at klimaet er i endring mot en varmere og våtere tilstand, mens været fra time til time, uke til uke, år til år, og til og med fra tiår til tiår, er like omskiftelig som det alltid har vært.

La det ikke være noen tvil. Klimaendringene vil få katastrofale konsekvenser for mange områder i verden i løpet av århundret. Likevel har jeg lyst til for en gangs skyld å trekke frem noen hyggelige momenter.

Som tidligere nevnt kan nedbørsmengdene variere fra tiår til tiår. Nedbøren øker ikke jevnt fra år til år, så vi har garantert lengre perioder med tørrere vær foran oss. Perioden etter ca. 1980 har vært en god del våtere enn det som kunne forventes ut fra temperaturøkningen alene. Nedbøren er følsom for vindretningen, og sørvestlige vinder inn mot kysten er som regel dårlige nyheter for de som ikke liker regn. Slike vinder har vi hatt mye av de siste tiårene. Vi kan håpe at vi snart går inn i en midlertidig tørrere periode.

Så var det denne sommeren da. Går det an å si noe oppløftende? Mai var kald og juni har vært kald, men betyr det at juli også blir kald?

Generelt er det ikke så stor sammenheng mellom temperaturen fra en måned til den neste i Bergen, med unntak av noen tider på året. Februar og mars har for eksempel en tendens til å bli ganske lik måneden før. Det samme gjelder august. Forklaringen på dette er trolig at vinteren og sommeren er de tydeligst definerte årstidene. At det vi kaller «persistens» fra en måned til den neste faller av i mellomårstidene vår og høst, er ikke så overraskende.

I Bergen er juni ofte mer som en vårmåned enn en sommermåned å regne. Det gjør at det kun er en svak sammenheng mellom temperaturen i juni og juli. Vi finner et godt eksempel på det i 1927, året før den kaldeste sommeren i Bergen de siste vel hundre årene. Da var juli utrolige 6,4 grader varmere enn juni. Håpet er lysegrønt.

Når været henger seg opp

Her er en kronikk fra Stavanger Aftenblad, 10. november 2011.

Når været henger seg opp

av Erik Kolstad og Tarjei Breiteig

Vinteren nærmer seg, solen legger seg stadig lavere over horisonten, men ennå skal det gå noen uker før kulden fester grepet. Dette er det sikreste og enkleste værvarselet vi meteorologer kan gi. Men vi opplever stadig kraftige avvik fra denne årstidsbestemte regelen. I fjor på denne tiden lå temperaturene i Sør-Norge allerede under normalen, og det fortsatte de med til begynnelsen av januar. Året før var det enda kaldere; da lå det snø på bakken i mer enn 90 dager i strekk i regnbyen Bergen. Det er derfor mange som forventer en ny kald vinter i år.

Vi har opplevd perioder der temperaturene har gått ned og forblitt der nede lenger enn de pleier. Vannmagasiner ble tappet uten at noen fylte dem opp igjen. Vannrør frøs og gav frysninger også hos forsikringsselskapene. Hva er det som gjør at vi får slike perioder der været «henger seg opp»? Er det tilfeldig, eller finnes det noen bakenforliggende årsaker? Vi skal her gå gjennom de indikatorene som regnes å ha mest å si for slike langsomme svingninger i vinterværet.

Deler av Norge ligger i Arktis, men det skulle man ikke tro en gjennomsnittlig desemberdag langs kysten vår. Mange steder er regn vanligere enn snø, og forklaringen er så enkel som den moderne værvarslingens far, Vilhelm Bjerknes, skrev den i Aftenposten i 1904:

Middeltemperaturen i Januar ved de yderste Lofotøer er 27 Grader Celsius høiere end Gjennemsnittet for samme Breddegrad rundt hele Jorden. Det er Virkningen af Golfstrømmens varme Vand.

Vi kan supplere med at det i enda større grad skyldes de milde sørvestlige vindene over vår del av Atlanteren, vinder som i seg selv er en viktig årsak til at det varme vannet blir ført nordover. Dette beltet av sønnavinder strekker seg fra østkysten av USA til Skandinavia og fungerer som atmosfærens autostrada, der lavtrykk med kupéen full av mild, fuktig havluft durer inn fra vest.

Det som skjedde i lange perioder i løpet av de to forrige vintrene, var at lavtrykkene ble styrt inn mot kontinentet i stedet for opp til oss. Milde, kraftige vinder fra sørvest ble erstattet av kalde, svake vinder fra det frosne kontinentet i øst og det mørklagte isødet i nord.

For oss som varsler været er det viktig å finne ut hvorfor dette skjedde, og vi tror at vi har deler av forklaringen. Kort fortalt ble det dannet et gigantisk høytrykk over det meste av Arktis. I slutten av oktober 2009 så vi de første tegnene til et høytrykk langt oppe i stratosfæren, det iskalde luftlaget som begynner 20 km over oss. Ofte er det slik at et kraftig høytrykk, og paradoksalt nok unormalt varm luft, høyt der oppe bringer bud om kaldere vær her nede på bakken i den påfølgende perioden.

Vi har undersøkt værdata fra alle vintrene helt tilbake til 1958, og fant at kuldeperioder inntreffer minst 25 % oftere de første tre månedene etter høytrykket i stratosfæren oppstår. Noen ganger blir det korte perioder med kulde, andre ganger holder det seg kaldt i uker og måneder av gangen, slik det gjorde de to foregående vintrene.

Selv om det meste av været på våre breddegrader styres av til dels uforutsigbare handlingsrekker, tror vi at koblingen mellom stratosfæren og styrken på vestavindene på bakken er en av de viktigste bidragsyterne til langvarige avvik i vinterværet. Men også andre prosesser kan være viktige.

Sjøtemperaturen rundt et landområde har en viss påvirkning på lufttemperaturen. Det viser seg imidlertid at temperaturen i luften er så sterkt styrt av vindretningen at små variasjoner i sjøtemperaturen har liten direkte innflytelse. Men havet kan likevel ha en påvirkning gjennom et kjent samspill mellom sjøtemperatur og lavtrykksaktivitet over havet. I fjor høst var temperaturene i et stort område rundt sørtuppen av Grønland veldig mye høyere enn normalt for årstiden, og dette var med på å styre lavtrykkene bort fra oss og inn i Sør- og Mellom-Europa.

En annen potensiell bidragsyter er de voldsomme omveltningene i havmassene som skjer nesten hver vinter langs ekvator i Stillehavet. Dette fenomenet, som er best kjent som El Niño, har en tydelig innflytelse på været i store deler av verden. Det er påvist en viss sammenheng mellom El Niño og været i Europa, men denne påvirkningen er liten sammenliknet med de tilfeldige værsvingningene i Skandinavia, og det er ukjent om den er kraftig nok til å ha noen praktisk betydning.

Det er vanskelig for oss mennesker å manøvrere i dette landskapet av værtegn. Man skulle tro at det var lettere for de objektive datamaskinene. Værvarsling har gått fra å basere seg på subjektive tolkninger av værkart og observasjoner til å lene seg tungt på resultatene fra komplekse dataprogrammer som simulerer værutviklingen langt frem i tid. Prinsippet er ganske enkelt. Man dytter alle tilgjengelige værobservasjoner, fra manuelt avleste termometre til temperatur- og fuktighetsprofiler basert på satellittdata, inn i et dataprogram. Og ved hjelp av kjente fysiske ligninger, kan så datamaskinen beregne hvordan været skal bli i morgen, i overmorgen og av og til enda lenger frem i tid. Problemet er at disse simuleringene er så avhengig av kvaliteten på de observasjonene vi bruker.

Det kan minne om skyting på blink. Dersom skytteren ikke vet hvor sterk vinden er, eller den helt nøyaktige vindretningen, er det umulig å beregne hvor kulen kommer til å treffe. Og fordi vi aldri kan få mange nok og gode nok værobservasjoner, er det sjelden datamaskinene treffer med prognosene sine lenger enn noen få dager frem i tid. Jo større avstanden til blinken blir, jo større er sjansen for at vinden gjør en liten, tilfeldig endring som gjør at kulen bommer.

Likevel gjøres det forsøk på å varsle været mange måneder inn i fremtiden. Fordi vi vet at disse varslene er så følsomme for observasjonsfeil, starter vi dem med observasjoner fra mange forskjellige tidspunkt. Typisk lager vi prognoser basert på det observerte været fra én til tretti dager bakover i tid. Så tar vi gjennomsnittet av alle disse simuleringene og ser om de gir et entydig signal.

De ferskeste sesongvarslene, som er basert på 41 slike simuleringer og nylig ble utstedt av det felles europeiske værvarslingssenteret, indikerer at vinteren blir mildere enn normalt. I tillegg har de kjente eksterne prosessene som påvirker vinterværet i den kalde retningen vært lite aktive den siste tiden. Hverken i stratosfæren eller i Nord-Atlanteren er det særlige utslag fra normalen. Inntil videre har vi derfor ingen indikasjoner på en ny kald vinter, men blinken er ennå langt unna.

Stoltenbergs klimaoptimisme

Det er fint å tenke på at vi har en statsminister som tror at ny teknologi kan løse klimaproblemene, men det hadde vært spennende å få vite hvilken teknologi han mener.

Under lanseringen av sin nye bok, viste Stoltenberg helt korrekt til den globale utfasingen av KFK-gassene (de som laget hullet i ozonlaget) som en suksess. I følge aftenposten.no sa han:

De gassene er så godt som borte. Og de er jo ikke fjernet ved at vi ikke lenger har kjøleanlegg i bilen eller bruker deodoranter, vi har bare andre deodoranter og andre kjøleanlegg. Dét er fortellingen om de fleste miljøproblemer. Da må det også være mulig å løse klimaproblemet.

Norge ligger under
Men statsministeren vet at klimakrisen er, for å si det mildt, større i omfang enn ozonkrisen. Hele verden har gjort seg avhengig av fossile brensler som olje, gass og kull, og vi slipper ut mer drivhusgasser som CO2 (karbondioksid) enn noensinne.

Det holder ikke å bytte fra AXE til Cosmica denne gangen. Det er som om vi ligger under 0–2 når ordinær tid er ute. Forventningene foran COP15, det store klimatoppmøtet i København i desember, er store. Dersom vi skal unngå farlige klimaendringer, må vi få slutt på den globale handlingslammelsen siden Kyoto-avtalen ble signert i 1997.

+ 2 grader
CO2-innhold måles i enheten ppm (parts per million), som sier hvor mange milliondeler av luftens volum som består av CO2. I «pre-industriell» tid, altså frem til 1800-tallet, var CO2-innholdet i atmosfæren forholdsvis stabilt på omtrent 280 ppm. I 2008 var det på 386 ppm, en økning på en tredjedel og høyere enn på flere millioner år.

Med dagens vekst i CO2-innholdet på omtrent en halv prosent i året kommer det opp i 560 ppm rundt år 2080. Dette tilsvarer en dobling av det pre-industrielle nivået og vil i følge klimamodellene gi en global oppvarming på to grader eller mer.

Ikke før år 3000
Merk at utslipp ikke er det samme som innhold. CO2-utslippene øker i dag med 2–3 % i året, altså betydelig raskere enn CO2-innholdet i atmosfæren. Dette er fordi karbon har et komplekst kretsløp. I dag tas omtrent en tredjedel av utslippene opp i havet, mens det i tillegg tas opp CO2 i vegetasjonen og jordsmonnet. Dermed skulle man kanskje tro at CO2-innholdet ville ha gått raskt ned dersom man stoppet utslippene.

Nye resultater indikerer imidlertid at selv om vi klarer å kutte alle utslipp idet CO2-innholdet i atmosfæren når 560 ppm, så vil ikke CO2-innholdet synke til dagens nivå før i år 3000.

I klartekst betyr dette at alt det vi med dagens vekst slipper ut de neste 70 årene, vil det ta naturen 1000 år å absorbere. Den globale oppvarmingen vil fortsette i lang tid selv med store reduksjoner av utslippene.

Det er derfor ikke vanskelig å forstå hvorfor Stoltenberg er tvunget til å være optimistisk på teknologiens vegne. Det er vi alle; uten innovative teknologiske løsninger kommer CO2- og temperaturkurvene til å peke altfor bratt oppover.

Mens vi venter på Mongstad
Men hvilken teknologi er det egentlig vi er optimistiske på vegne av? Regjeringen planlegger i samarbeid med StatoilHydro å bygge et gasskraftverk som trekker ut CO2 og lagrer den i berggrunnen under havet utenfor Mongstad. Håpet er at denne teknologien på sikt kan spres til andre kraftverk rundt i verden, for eksempel til de mange kullkraftverkene i Kina. Slik CO2-fangst er uhyre viktig, men den gjør ingenting med utslippene fra mobile enheter som biler og fly.

Mens vi venter på Mongstad må vi tenke nytt. Jeg blir stadig sikrere på at vi blir tvunget til å hente ut CO2 fra vanlig luft. I dag er det vegetasjonen og havet som gjør dette, men ikke på langt nær raskt nok og i stort nok omfang.

Bygge kunstige trær
Jeg tror vi kommer til å bli nødt til å bygge kunstige trær. Det finnes allerede enkle prototyper på slike. Ved hjelp av forholdsvis enkel kjemi kan man binde CO2 opp i natron (NaHCO3), en av ingrediensene i bakepulver. Deretter kan CO2-en skilles ut og lagres ved anlegg som Mongstad. Og dette er bare ett av mange forslag til hvordan fangst fra vanlig luft kan gjøres. Bedre utnyttelse og vedlikehold av jordens vegetasjon og jordsmonn er en annen opplagt løsning.

Gjødsle med jern
Britiske Royal Society gav 1. september ut en rapport om geoengineering, som de definerte som «bevisste, storskala inngrep i jordens klimasystem med hensikt å redusere global oppvarming». Alt fra innsprøyting av svovel i stratosfæren til gjødsling av havet ved hjelp av jern ble vurdert, men CO2-rensing av vanlig luft ble regnet som et helt nødvendig tiltak.

Det er dyrere med CO2-fangst fra vanlig luft enn å rense gassene der de blir sluppet ut, men den store fordelen er at det kan gjøres hvor som helst. CO2 fordeler seg jevnt i atmosfæren, slik at gassen fra et kullkraftverk i Kina i prinsippet kan hentes ut fra luften på Mongstad.

Forlik som sovepute
Men selv om CO2-fangst fra luft er både genialt og nødvendig, vil det ikke kunne kompensere fullt ut for utslippene våre. Vi må kutte kraftig i utslippene fra fossile brensler. Dette betyr at vi må høste vindkraft, bølgekraft, tidevannskraft og solenergi i et raskt økende tempo.

Den norske klimadebatten dreier seg til en viss grad om gjensidig skryt blant partiene (utenom Frp) for at de kom til et klimaforlik. I realiteten ser dette forliket ut til å utgjøre en sovepute for politikerne. De er enige, så det er liksom ingen vits å fortsette diskusjonen.

Scoring på overtid
Velgerne er imidlertid opptatt av det globale klimaproblemet, og jeg mener at visjonære planer ville ha fanget oppmerksomheten deres.

Norge har takket være sin geologi og sin teknologiske ekspertise en mulighet til å være toneangivende når det gjelder CO2-fangst ikke bare fra gasskraftverk, men fra vanlig luft. Vi ligger som sagt under ved ordinær tid, men det er mulig å score både to og tre mål på overtid.

Denne kronikken stod på trykk i Bergens Tidende 8. september 2009.

En kald vinter i anmarsj?

Her er en kronikk som ble publisert i Aftenposten 7. februar 2009:

Tarjei Breiteig, stipendiat ved Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen
Erik Kolstad, forsker ved Bjerknessenteret

I midten av januar gikk stratosfæren gjennom en kraftig, plutselig oppvarming. Dette kan gi bud om en kald senvinter i Nord-Europa.
 
Når Leonard Cohen sang «Things are gonna slide, slide in all directions», tenkte han på alvorligere ting enn været. Teksten kan likevel brukes som et bilde på værets natur.

Været er den kanskje fremste eksponenten for kaos i naturen. Det er som oftest umulig å gi et godt værvarsel som gjelder mer enn noen få dager. Små, uforutsette utviklinger i atmosfæren kan vokse ut av proporsjoner og virkelig få ting til å skli i alle retninger. I ytterste konsekvens kan en sommerfugls vingeslag forandre hele utviklingen.

Likevel søker meteorologer stadig etter systematikk i værsystemene. Mye av inspirasjonen har kommet fra El Niño. Dette er et tropisk fenomen som er knyttet til storstilte avvik i havtemperaturen i Stillehavet, men det har vist seg å ha konsekvenser for hele kloden. For eksempel fører kraftige El Niño-episoder til tørke i Sørøst-Asia og i Australia og flom i det sørvestlige USA.

El Niño er en mekanisme som er så dominerende at den medfører en viss grad av værmessig forutsigbarhet. Har vi noe tilsvarende i Europa?

Utgangspunktet er ikke det beste. Det er utenfor tropene at været virkelig lever ut sin kaotiske natur. Vår egen vestkyst blir bombardert med lavtrykk gjennom hele vinterhalvåret. Vi får sjelden oppleve lange perioder med stabilt vær. Det viser seg imidlertid at det også her i Nord-Atlanteren finnes et dominerende værmønster.

På slutten av 1700-tallet gjorde pastoren Hans Egede Saabye en interessant iakttakelse. Han oppholdt seg på Grønland, og gjennom sin korrespondanse med dansker la han merke til at de barskeste vintrene på Grønland gjerne var mildere enn normalt i Danmark. I senere tid har denne observasjonen blitt bekreftet ved hjelp av statistiske metoder.

Nord-Europa i øst og Grønland og Canada i vest danner to temperaturmessige motpoler i et system som svinger frem og tilbake. Denne pendelaktige svingningen er et resultat av «Den nordatlantiske oscillasjon», best kjent ved forkortelsen «NAO». På 1960- og 1970-tallet var NAO inne i en langvarig fase som gav mange kalde, snørike vintre i Norge. Dette snudde brått på 1980-tallet og innledet en lang periode med mildere vintre som var mer preget av regn enn snøfall.

Ettersom NAO kan holde seg i en gitt fase gjennom lengre perioder, har man et visst håp om at det finnes et element av forutsigbarhet også utenfor tropene. Britene har i flere år drevet med sesongvarsling av NAO, og dermed indirekte av temperaturforholdene i Europa og Nord-Amerika.

Havet er en nøkkelbrikke i puslespillet. Temperaturen i havoverflaten varierer mye saktere enn temperaturen i atmosfæren. Fordelingen av varmt og kaldt vann i Nord-Atlanteren kan derfor påvirke lufttemperaturen i kystnære områder i lange perioder.

Også sjøisens utbredelse og snø- og fuktighetsforholdene på land kan være gull verdt for sesongvarsling. For eksempel har snødekket over Sibir og Himalaya vist seg å ha innflytelse på vinterværet i Europa. Hvis disse områdene har mye snø, vil mye solstråling reflekteres fra den lyse overflaten. Luften blir kald og tung, et høyttrykk oppstår, og dette lager en bølge i luftstrømmene over, som en stor stein i en liten bekk. Et kraftig sibirsk høytrykk medfører gjerne kalde, fine vinterdager i Nord-Europa og mørke skyer i Sør-Europa.

Men vi må løfte blikket for å se den prosessen som kanskje gir det største potensialet for langtidsvarsling av vær i Europa. Stratosfæren, det stabile luftlaget som begynner på 10–12 kilometers høyde og som strekker seg flere tiltalls kilometer opp, er preget av voldsomme vinder gjennom hele vinteren. I snitt én gang hver vinter gjennomgår imidlertid disse vindene enten en kraftig forsterkning eller en kraftig svekkelse. Særlig svekkelsene har bemerkelsesverdige konsekvenser. De fører til en kraftig oppvarming av stratosfæren over Arktis, i ekstreme tilfeller opp mot 50 grader i avvik.

Etter starten på en stratosfærisk oppvarming ser man ofte en respons på bakken. Det er vanlig at vestavindene ved bakken svekkes i en lang periode. Temperaturen faller i den nordlige delen av Asia, og etter noen dager blir det kaldt også i Nord-Europa. Dette bildet kan vare ved i mange uker, og gir seg til kjenne ved et langvarig utslag i NAO-systemet. I Norge og i Nord-Europa for øvrig kommer vinden i større grad enn normalt fra øst. Det er dette som gjør at det kan holde seg kaldt i lang tid.

En plutselig stratosfærisk oppvarming tok til i midten av januar i år, og ble umiddelbart ledsaget av en voldsom frost i Russland. I slutten av januar begynte temperaturene i Norge også å falle, og det har holdt seg relativt kaldt siden. Meteorologene varsler lavere temperaturer enn normalt i hele Vest-Europa i den første halvdelen av februar.

Om denne hendelsen virkelig kommer til å feste sitt kalde grep rundt Nord-Europa er usikkert. Forholdene ligger imidlertid til rette for en slik utvikling, og sannsynligheten for en kald senvinter har økt. Utviklingen følges nøye av meteorologene.

Men selv om mulighetene for sesongvarsling i Europa virker å være til stede, er værets fremtidige vei alltid uransakelig. Vi har blitt lurt før, men inntil videre legger vi hodene på blokken og spår en kald avslutning på vinteren.