Kronikk i BT om klimatjenester

Her er en kronikk jeg hadde på trykk i BT i dag (klikk her for papirutgaven i PDF):

Det er lett å glemme i det tørre vinterværet, men i fjor ble det faktisk satt ny nedbørsrekord i Bergen. Var det en forsmak på fremtiden? Blir det vanlig med mer enn tre meter nedbør i året? Nærmere 300 dager med regn?

Det korte svaret er: Ja, nedbørsmengdene vil øke. Den enkle forklaringen er at luften varmes opp grunnet økt drivhuseffekt, og ettersom varm luft er i stand til å inneholde mer fuktighet enn kald luft, vil det regne mer når det først regner. Men, og det er heldigvis et «men» her, det er lite som tilsier at det kommer til å regne oftere enn det gjør i dag.

En årsnedbør som i 2015 blir mer og mer sannsynlig i nær fremtid, men den kanskje viktigste konsekvensen av økte nedbørsmengder er en økende risiko for flom og skred. I oktober 2014 gikk Vangsvatnet på Voss så langt over sine bredder at det ga skader for flere titalls millioner kroner. Blant annet fikk det nye kulturhuset fra 2011 gjennomgå av vannmassene.

Det er likevel liten grunn til å kritisere Voss kommune for dette. Kulturhuset var bygget 30 centimeter over NVE sitt nivå for 200-årsflom, men det gikk altså bare drøye tre år før det ble rammet av flom. Et av de store problemene med klimatilpasning i dag er at det fremdeles brukes fortidens data til å beregne fremtidens risiko.

Hvorfor regner det?

Men la oss ta det fra begynnelsen. All luft inneholder en viss mengde vanndamp, selv midt i Sahara. Dampen er vann i gassform, og den er usynlig. For at dampen skal gå over til vann i flytende form, må den kjøles ned. Da dannes det bittesmå vanndråper, og disse er ikke usynlige. Når du for eksempel åpner et baderomsvindu etter å ha dusjet, ser du at det dannes en tåke; dette er damp som har gått over til flytende form. Denne prosessen kalles kondensasjon: det motsatte av fordampning.

Kondensasjon er grunnen til at det regner mer i Bergen sentrum enn på øyene i vest. Vi kan tenke oss en «pakke» med luft som blir ført inn mot land fra Atlanterhavet. Luftpakken vår har et visst volum, en viss temperatur, og en viss mengde vanndamp. Når den nærmer seg Ulriken, føres luftpakken oppover i høyden, hvor lufttrykket er lavere. Det blir med andre ord mindre og mindre trykk på pakken vår fra luften rundt på alle kanter etter hvert som den stiger, og den vil gradvis utvide seg (volumet øker). Dette koster krefter, og energitapet gjør at temperaturen til luftpakken går ned. Og som vi har sett, hvis temperaturen minker, vil vanndampen gå fra å være en gass til å bli vanndråper (eller iskrystaller).

Jo nærmere fjellene vi befinner oss, jo mer regner det. I Brekkedalen på Gullfjellet målte meteorolog og regnentusiast Roar Inge Hansen knappe 5,5 meter nedbør i fjor, mot ca. 3 meter i Bergen sentrum. I Blomvåg i Øygarden ble det kun målt rundt 1,9 meter.

Fremtidige endringer

Så var det dette med fremtiden, da. Temperaturen både globalt og på Vestlandet har økt med ca. én grad de siste hundre årene. Hovedårsaken til dette er at atmosfæren inneholder stadig mer CO2, metan og andre drivhusgasser. Disse gassene tar opp noe av den varmen som stråles bort fra jorden til enhver tid, og så stråler de noe av denne varmen tilbake mot jordoverflaten.

Tenk hvor kaldt det blir en stjerneklar vinternatt. Det at det er klarvær betyr at det er lite vanndamp i luften, og ettersom vanndamp også er en drivhusgass, mangler vi det isolerende laget som vi har dersom det er skyet og luften inneholder mye vanndamp. Da blir det kaldt, og i Sahara dannes det dugg på bakken i løpet av natten.

Et annet eksempel: Har du lagt merke til at temperaturen en regnfull dag om høsten omtrent er konstant gjennom hele døgnet? Solstrålene på vei inn blir blokkert, og mye av varmen som stråles ut fra bakken kommer ned igjen som et resultat av drivhuseffekten fra vanndampen og skyene. Den konstante temperaturen på slike dager skyldes at det er en balanse mellom innkommende og utgående energi.

Dagens atmosfære sett er ikke i balanse. Vi blir ikke kvitt like mye varme som da konsentrasjonen av drivhusgasser var lavere, og det gjør at vi har et økende overskudd av energi nederst i atmosfæren. Dette overskuddet har gitt en økende temperatur nede ved bakken, og denne trenden vil fortsette og tilta i intensitet med mindre vi klarer å få ned utslippene. Til tross for den viktige Paris-avtalen i fjor, er det lite som tyder på at vi skal klare å begrense oppvarmingen til +2 grader (vi er allerede på +1).

Normalt øker innholdet av vanndamp i atmosfæren med 7 % per grad med oppvarming. I løpet av det siste århundret har Bergen som sagt blitt ca. én grad varmere, men i den samme perioden har nedbørsmengdene økt med 15–20 prosent: langt mer enn det man skulle ha forventet kun ut fra en økning i vanndampinnholdet.

Hva skyldes endringene?

Vi vet ennå ikke helt hva som ligger bak den enorme økningen i nedbøren på Vestlandet, men det skyldes ikke oppvarmingen av atmosfæren alene. Endringer i regionale vindmønstre har også spilt en betydelig rolle. Det har for eksempel mye å si om den dominerende vindretningen er fra vest, sørvest eller sør.

Sikkert er det i alle fall at vi trenger å vite mer om hvilke fremtidige nedbørsendringer vi må forberede oss på. De mest oppdaterte prognosene fra Norsk klimaservicesenter (som består av Meteorologisk institutt, NVE og Bjerknessenteret gjennom Uni Research Klima her i Bergen) antyder en ytterligere økning på 5–10 % fra dagens nivå frem mot 2050 på Vestlandet.

Slike tall gir oss et greit utgangspunkt for noen typer tilpasning, men det er åpenbart at oppdatert og detaljert informasjon om lokale klimaendringer er essensielt i klimatilpasningsarbeidet. Det er lite sannsynlig at nedbørsendringene blir identiske over hele Vestlandet, fra Gullfjellets topp til Vangsvatnets bredder. Endringene vil også være ulike gjennom året. Så langt er det vinternedbøren som har økt mest, men vi vet ennå ikke hvordan de fremtidige endringene vil fordele seg mellom årstidene.

Forebygging lønner seg

Økonomisk sett er tilpasning og forebygging en gullgruve. Idar Kreutzer i Finans Norge mener at man får en avkastning tilsvarende 1000 % på de pengene som brukes på forebyggende tiltak. Noen ganger trenger ikke slike tiltak en gang å koste noe. Hvor mange millioner hadde ikke Voss kommune spart på å bygge kulturhuset på høyere grunn?

Dessverre er Norge i ferd med å sakke akterut i tilbudet av klimatjenester både til det offentlige og til næringslivet, dersom vi sammenligner oss med resten av Europa. Det er for eksempel uklart hvor en norsk kommuneansatt skal henvende seg med spørsmål om klimatilpasning og -forebygging, mens det tyske senteret for klimaservice i Hamburg er veletablert og betydelig mer profesjonelt.

Hvor mange ganger må Vangsvatnet og Opo flomme over, eller Bergensbanen og E16 stenges på grunn av skred, før vi våkner? Enda noen ganger til, ser det ut til.

Drittværet i et klimaperspektiv

Her er en kronikk jeg skrev for Bergens Tidende 4. juni 2015:

Hjemme hos oss holder til og med meteorologen på å bli værsyk. Hver morgen står det sju grader på termometeret, og årets hittil varmeste dag var 20. april. Tjue grader kan vi se langt etter.

I perioder som dette, som på vinteren 2009–2010, da det lå snø på bakken på plenen utenfor Geofysen i mer enn nitti dager i strekk, har vi klimaforskere et pedagogisk problem. Hvordan skal vi forklare de lave temperaturene når forventningen er et klima i tydelig endring mot et varmere regime?

Først vil jeg minne om at alle månedene det siste året utenom mai og juni i år har vært varmere enn «normalt» (og spesielt juli i fjor, som var 4,7 grader over normalen), men ettersom hukommelsen vår når det gjelder vær i beste fall strekker seg til forrige uke, skal jeg prøve en annen forklaringsmodell.

Temperaturen i Bergen har gått opp med ca. én grad de siste hundre årene, helt gjennomsnittlig i forhold til jorden sett under ett. Tenk deg at denne graden har fordelt seg helt jevnt gjennom året og døgnet. Da ville været i dag fremdeles ha svingt på samme måte som for ca. hundre år siden, fra dag til dag, uke til uke og årstid til årstid, fra det begredelige til det fantastiske, bare alltid én grad varmere. Så enkelt det ikke i virkeligheten, men et slik tankeeksperiment kan likevel illustrere hvordan klimaendringene oppleves.

Den elendige begynnelsen på sommeren blir litt lettere å svelge med denne tankemodellen. De hadde dårlig vær før i tiden også. Den høyeste temperaturen som ble målt i juni 1962 var for eksempel 18,2 grader, og på Voss var juni 1923 4,3 grader kaldere enn det som er dagens normal (altså gjennomsnittet for 1961–1990). Den junimåneden var med andre ord nesten like kald som juli i fjor var varm i Bergen.

Det er viktig å ha et visst perspektiv på klimaendringene. Den ene graden kloden til nå har blitt varmere, er ikke så dramatisk isolert sett. Det er de endringene som kommer i løpet av de neste tiårene som virkelig kommer til å merkes. Idealister og optimister sikter seg inn på å begrense oppvarmingen til to grader (sett i forhold til ca. år 1900), men det er lite eller ingenting som tyder på at dette er realistisk med mindre det settes i verk store og raske utslippsreduksjoner de neste årene.

La oss heller tenke oss at oppvarmingen blir på tre grader i løpet av dette århundret, for enkelhets skyld to grader varmere enn dagens normaler. Det vil blant annet bety at årets kaldeste måned i Bergen, januar, får en gjennomsnittlig temperatur på 3,3 grader. På Voss blir da fremtidens januar som dagens desember med –2,7 grader som normal. De dagene med én minusgrad og snø i dag, vil få én plussgrad og sludd.

Temperaturendringer er én ting, men jo varmere luften blir, jo mer vanndamp kan den holde på før den danner nedbør, faktisk hele 7% for hver grad luften varmes opp. For Bergen sin del betyr det at luft som nærmer seg Ulriken vil inneholde mer damp i fremtiden enn en tilsvarende luft i dag, og dermed vil den også kunne gi fra seg mer nedbør. En videre temperaturøkning vel med andre ord føre til mer intens nedbør enn det vi har vært vant til.

Men inntil videre er oppvarmingen altså kun på ca. én grad. Det er dermed fullt mulig med (nesten) like elendige somre som den i 1928, da sommeren fra juni til august var 2,8 grader kaldere enn dagens normal.

Svingningene fra år til år er større enn den ene graden det har blitt varmere. Noen ganger er juni mye kaldere enn normalt, andre ganger er den mye varmere (noen som husker 2007?), men i snitt avviker junimåneder i Bergen med ca. 1,3 grader fra en gjennomsnittlig junimåned. Da blir det vanskelig å skille langvarige tendenser fra naturlige svingninger fra år til år.

En annen faktor som gjør det vanskelig å se skogen for trær er svingninger over lengre perioder. Mange husker eller har hørt at det regnet mer på 80- og 90-tallet enn på 50- og 60-tallet, og perioden mellom 1999 og 2009 var mer enn en hel grad varmere enn de relativt sett kalde årene 1977–1987.

Det er ikke lett å skille mellom vær og klima. Vi pleier å si at «klima» er været i gjennomsnitt over perioder på ca. 30 år. Med en slik definisjon er det enkelt å se at klimaet er i endring mot en varmere og våtere tilstand, mens været fra time til time, uke til uke, år til år, og til og med fra tiår til tiår, er like omskiftelig som det alltid har vært.

La det ikke være noen tvil. Klimaendringene vil få katastrofale konsekvenser for mange områder i verden i løpet av århundret. Likevel har jeg lyst til for en gangs skyld å trekke frem noen hyggelige momenter.

Som tidligere nevnt kan nedbørsmengdene variere fra tiår til tiår. Nedbøren øker ikke jevnt fra år til år, så vi har garantert lengre perioder med tørrere vær foran oss. Perioden etter ca. 1980 har vært en god del våtere enn det som kunne forventes ut fra temperaturøkningen alene. Nedbøren er følsom for vindretningen, og sørvestlige vinder inn mot kysten er som regel dårlige nyheter for de som ikke liker regn. Slike vinder har vi hatt mye av de siste tiårene. Vi kan håpe at vi snart går inn i en midlertidig tørrere periode.

Så var det denne sommeren da. Går det an å si noe oppløftende? Mai var kald og juni har vært kald, men betyr det at juli også blir kald?

Generelt er det ikke så stor sammenheng mellom temperaturen fra en måned til den neste i Bergen, med unntak av noen tider på året. Februar og mars har for eksempel en tendens til å bli ganske lik måneden før. Det samme gjelder august. Forklaringen på dette er trolig at vinteren og sommeren er de tydeligst definerte årstidene. At det vi kaller «persistens» fra en måned til den neste faller av i mellomårstidene vår og høst, er ikke så overraskende.

I Bergen er juni ofte mer som en vårmåned enn en sommermåned å regne. Det gjør at det kun er en svak sammenheng mellom temperaturen i juni og juli. Vi finner et godt eksempel på det i 1927, året før den kaldeste sommeren i Bergen de siste vel hundre årene. Da var juli utrolige 6,4 grader varmere enn juni. Håpet er lysegrønt.

Mer snø

I følge Ellen Kongsnes i Stavanger Aftenblad spådde jeg i går mer snø. En helt grei overskrift, men den første setningen i selve saken er mer nøyaktig:

– Det er ingenting i veien for at vi går mer snørike og kaldere vintre i møte de neste 10 til 20 årene.

Denne uttalelsen er ordrett sitat, og reflekterer at vi ikke vet hva som vil skje de nærmeste tiårene. Som det står i saken har vi hatt værsvigninger som kan vare noen tiår i nyere tid, men dette er ingen garanti for at det vil fortsette å være sånn fremover. Dette er noe jeg forsker på i øyeblikket.

Helt konkret ser jeg på resultater fra klimamodeller som har simulert 300-årsperioder. Jeg har 13 slike kjøringer, og dersom jeg finner at det simulerte været i våre områder svinger med en periode på en tiårig tidsskala, gir dette en indikasjon på at det finnes mekanismer i naturen som forårsaker dette. I så fall ville det ha vært veldig interessant. Inntil videre får vi se hva som skjer i den virkelige verden.

Kvikksølv, Kaos og Klima

Jeg holdt foredrag i P2-akademiet i går. Lydklippet finner du her, og her er teksten:

Erik Kolstad: «Kvikksølv, kaos og klima: værvarslingens historie»; foredrag i P2-Akademiet

Været er ofte det første man tyr til i samtaler med folk som det er vanskelig å samtale med. Alle har en god værhistorie. Det uventete fenger mest; en skypumpe på fisketur eller en hvit jul i Bergen.

Været kan skifte raskt, men det følger også en del faste sykluser. Temperaturen synker som regel om natten og stiger om dagen. Det er varmere om sommeren enn på vinteren. Hvorfor er det da så vanskelig å forutsi hvordan været blir den neste uken? Og hvorfor har vi større forutsetning for å vite hvordan klimaet blir i fremtiden enn om det kommer til å regne til helgen?

Dette er sentrale problemstillinger i faget meteorologi, et ord som er utledet av det greske ordet meteoros, som betyr «høyt oppe». Dette ordet, som kanskje gir sterkere assosiasjoner til meteorer og astronomi enn vær, kan spores tilbake til Aristoteles. For 2350 år siden skrev han en bok med tittelen Meteorologica, som handlet litt om Melkeveien, kometer og meteorer, litt om jordskjelv, men også mye om vær, eller med Aristoteles’ ord: «fallende tordenstråler, virvelvinder og ildvinder».

Før vi ler høyt av at vinder og jordskjelv nevnes i samme åndedrag, må vi huske på at Aristoteles levde i en verden hvor det ennå ikke var klart opptegnete grenser mellom astronomi, kjemi, fysikk og matematikk, eller filosofi for den saks skyld. I dag finnes disse grensene, og meteorologien er dypt forankret i fysikken – altså den delen av naturvitenskapen som dreier seg om energi og materie, eller «ting» på godt norsk.

Her kan man innvende at været har mer med luft enn «ting» å gjøre. Riktignok fører været til at det faller ting, nærmere bestemt nedbør – eller hydrometeorer, som det heter på fagspråket – fra himmelen, men vind er luft i bevegelse. Og lenge trodde man at luften ikke hadde masse, og at den dermed ikke var en «ting» på linje med for eksempel vann eller is. I så måte kom et av de store gjennombruddene i meteorologien i år 1683.

Italieneren Evangelista Torricelli var i likhet med mange naturfilosofer besatt av det bedragerske fenomenet vakuum – det totale tomrom. Fantes det i det hele tatt? Platon og Aristoteles trodde ikke det. Araberne var mindre skråsikre, og allerede på begynnelsen av 1200-tallet konstruerte Al-Jazari, som var fra dagens Irak, den første vannpumpen. I dag er det åpenbart at både støvsugere og vannpumper fungerer ved at man mekanisk tvinger bort luft, som da umiddelbart blir erstattet av henholdsvis luft og vann – altså en vakuumeffekt. Like åpenbart var det ikke i middelalderen. Man kunne risikere å bli brent på bålet dersom man trodde på det ugudelige vakuumet. Men denne floken ble delvis løst i år 1277, da biskopen i Paris erklærte at Gud, siden han er perfekt, i prinsippet kunne ha bestemt seg for å lage et vakuum, selv om det var ugudelig. Likevel var det helt frem til Torricellis tid helt legitimt å betvile vakuumets eksistens. (Av puristiske hensyn føler jeg meg her tvunget til å påpeke at den moderne fysikken viser at vakuumets eksistens faktisk er høyst tvilsom, men det er en annen historie som ikke er relevant for værvarsling.)

Torricelli og hans kompanjonger var på jakt etter et vakuum. Det de gjorde var å fylle et langt, tynt glassrør med kvikksølv og sette det opp-ned i en vase som også var fylt med kvikksølv. Dersom man gjør dette med vann i stedet for kvikksølv – og dette hadde både de og andre prøvd – skjer det ikke så mye, men kvikksølv er så tungt at litt av vesken rant ned i vasen og etterlot seg et tomrom i bunnen av røret, som nå stakk opp i været. Dette tomrommet var rett og slett et laboratorieskapt vakuum, og at man kunne fremprovosere et vakuum med så enkle hjelpemidler, var oppsiktsvekkende nok i seg selv. Men det som for oss er enda mer besnærende, er Torricellis tanker om hvorfor ikke alt kvikksølvet rant ut i vasen. Noe måtte holde det igjen, og Torricelli fastslo helt korrekt at luften i atmosfæren presset ned på overflaten av kvikksølvet i vasen. Og dersom atmosfæren kunne trykke kvikksølvet ned, måtte den ha masse. Da vår helt innså dette, utbrøt han begeistret i et brev at «vi lever på bunnen av et hav av luft». Akkurat da han lyktes i å skape vakuumet, ropte han nok «Eureka» også, i hvert fall inni seg.

Torricellis eksperiment gjorde furore, og det varte ikke lenge før mange slike instrumenter dukket opp rundt omkring i Europa. Dermed oppdaget man også at høyden på søylen med kvikksølv varierte med værets svingninger. Når søylen sank, og dermed trykket fra luften også sank, gikk det gjerne mot dårligere vær. Og motsatt, i godværsperioder stod søylen høyt i glassrøret.

Barometrene (fra gresk baros «vekt» og metron «mål»), som de nye instrumentene ble hetende, var de første vitenskapelig funderte værvarslingsverktøyene. Selv om det i første omgang var basert mer på erfaring – altså at lavtrykk gir dårlig vær og høytrykk gir godt vær – enn teori, tok det ikke lang tid før noen begynte å spørre seg hvorfor det var sånn, slik det gjerne går i vitenskapens verden.

For dagens meteorologer og andre som er interessert i vær og klima, er det en kjent sak at det er lokale forskjeller i lufttrykk som skaper vind. Stormer og orkaner er ikke noe annet enn kraftige lavtrykk som gjør at de lokale trykkforskjellene blir store. Dermed er det kort vei til å forstå hvorfor raske trykkfall på barometrene kan forventes å etterfølges eller ledsages av væromslag.

Det skulle likevel ta lang tid før man fant skikkelig ut av sammenhengen mellom lufttrykk og vær og vind. Dette til tross for at den ble regnet som viktig, og da særlig for de store sjøfartsnasjonene. Den østlige medvinden i tropene var til stor hjelp for seilskutene som hadde rundet det sørlige Afrika på vei hjem til Europa. Det var verre når man hadde krysset ekvator og ble offer for nordøstlig motvind, men disse vindene var til gjengjeld viktige når man skulle krysse Atlanteren fra Europa mot Amerika. De fikk navnet handelsvinder, og det var avgjørende å få kunnskap om hva som styrte dem.

Storheter som Galileo Galilei, Edmond Halley – han med kometen, samt erkefiendene og universalgeniene Robert Hooke og Isaac Newton, prøvde å knekke koden, men først i år 1735 kom det første store gjennombruddet. Da ble George Hadley (1685–1768) tatt opp som medlem av Royal Society i London. Her kan jeg nevne at et medlemsskap i dette selskapet – 350 år etter dets fødsel – er den ultimate æresbevisningen også for dagens forskere. Hadleys oppgave var å administrere de meteorologiske målingene som strømmet inn fra hele Europa, og allerede det første året som medlem publiserte han sin forklaring på handelsvindene.

Hadleys hypotese var at jordens rotasjon var den avgjørende faktoren. Som en rund snurrebass med pinnen stikkende ut gjennom de geografiske polene svirrer jorden helt rundt én gang i døgnet. Bevegelsen går slik at alle punkter på jordkloden, unntatt de geografiske polene, alltid er i bevegelse fra vest mot øst. Et punkt på ekvator går rundt og rundt med en hastighet på 465 m/s, eller nesten 1700 km/t, mens vi på våre breddegrader kun beveger oss halvparten så fort som dette. Hadleys tanke var at luft som flyttet seg mot nord eller sør ville få endret hastigheten sin. For eksempel ville luft som beveget seg sørover «henge igjen» i forhold til jorden og dermed bli tvunget mot vest.

Dette var en brukbar teori, rent bortsett fra at den overhodet ikke stemte overens med vindene i den virkelige verden. Men det som Hadley hadde skjønt var hvorfor luften beveger seg mot ekvator. Det er også denne delen av hans teori han er kjent for i dag.

Solstrålingen nede ved jordoverflaten er sterkest ved ekvator. Dermed er det luften i tropene som i størst grad blir varmet opp på dagtid. Og varm luft stiger, ettersom den er lettere enn kald luft. Altså er tropene en eneste stor maskin som tvinger luftmasser oppover, noe som er tydelig på dagens satellittbilder, der vi til enhver tid kan se et belte med skyer som omslynger ekvator. Søk for eksempel på den intertropiske konvergenssonen, som dette beltet heter, på internett. Slike bilder hadde ikke Hadley tilgang på, men han visste likevel at det er mye skyer og stigende luft i tropene. Han tenkte som så: «Dersom luften stiger langs ekvator, oppstår det et lavtrykk, og det må komme luft til fra både nord og sør for å ta plassen til de stigende luftmassene. Denne nye luften vil bli dratt mot vest på grunn av jordens rotasjon. Ergo østlige vinder.» Og dette er for så vidt korrekt, om enn ikke akkurat slik Hadley så for seg.

På første halvdel av 1800-tallet ble det vist matematisk at alle ting som er i bevegelse på den nordlige halvkule blir dratt mot høyre. Sør for ekvator blir de dratt mot venstre. Årsaken er jordrotasjonen. Tenk deg at du står på en karusell. Dersom du kaster en ball til en person som står tvers overfor deg, må du sikte litt til venstre for mottakeren for å treffe han. Det virker som at ballen skrur seg mot høyre, selv om det egentlig bare er karusellen som har flyttet seg mens ballen var i luften. Det samme prinsippet gjelder på den roterende jordkloden, slik at man må kompensere dersom man for eksempel skal skyte langt med en kanon.

Vinden, eller luften, som vi nå vet har masse, blir også dratt mot høyre. Derfor går ikke luften rett mot midten av et lavtrykk; den går i spiralbevegelser rundt lavtrykket, mot klokken på den nordlige halvkule, og med klokken på den sørlige halvkule. På samme måte vil luften som er på vei mot den intertropiske konvergenssonen fra nord, bli dratt mot høyre og vestover. Dette hadde amerikaneren William Ferrel (1817–1891) forstått, og i 1856 publiserte han en artikkel som forklarte det. Men som alltid i vitenskapen, selv en god forklaring er aldri komplett, og den egentlige årsaken til de østlige vindene er enda mer kompleks. Vi stopper likevel her. Ferrels teori er mer enn god nok til at vi kan fortsette.

Ferrel kunne også forklare hvorfor vindene på våre breddegrader, langt utenfor tropene, hovedsaklig kommer fra vest. At de gjør det er noe alle vestlendinger kan bekrefte. På Vigra utenfor Ålesund har de til og med et gjestehus som heter «Vestavind», formodentlig ikke uten grunn. De standhaftige vestavindene gir opphav til mange av værtegnene våre, for eksempel: «Aftenrøde gjør en god natt, men morgenrøde drypper i hatt». Hvis morgenen er rød, betyr det at det er pent vær i øst. Da er det en viss sjanse for at det er et lavtrykk og styggevær på vei fra vest. Og tilsvarende, dersom kvelden er rød, er det pent i vest og godvær på vei.

Disse værtegnene er basert på erfaring gjennom generasjoner, og er eksempler på at man ofte kan gi ganske presise værvarsler bare ved å holde øye med skyene. Det værtegnene egentlig sier er at dersom det er dårlig vær nå, så kommer det til å bli bra igjen snart. Og motsatt, hvis det er fint vær nå, kan du være sikker på at det snart blir dårlig. Meteorologisk sett gir dette en viss mening; lavtrykkene bruker ofte en dag eller to på å passere, så får man gjerne en liten pause før neste lavtrykk slår inn.

Men hvorfor er det sånn? Ferrel hadde skjønt mye, men han visste ikke hva som skjedde inni og rundt lavtrykkene. Hvorfor oppstod de plutselig ute i Atlanteren, og hvorfor skjedde det nesten alltid på samme sted? Det ble tidlig klart at dersom man ikke skjønte dette, så kunne man heller ikke drive med presis værvarsling.

Spørsmålet om hvorvidt det var mulig å forutse været dukket nemlig tidsnok opp. I andre deler av fysikken var man tidlig ute med prediksjoner. Det er og var forholdsvis enkelt å regne ut at Halleys komet vil være i perihelium, altså nærmest solen, 28. juli 2061. Men mens én komet er greit å forholde seg til, er det mange luftmolekyler å ta hensyn til i atmosfæren. Det er mange usikkerhetsmomenter, og mye rart kan skje. Og dersom man ikke forstår prosessene som gjør at ting faktisk skjer, så kommer man ikke særlig langt.

Mange var likevel optimistiske med tanke på mulighetene for å drive værvarsling i forrige århundre. Mye takket være pionérene i gruppen til Vilhelm Bjerknes ved Universitetet i Bergen, begynte man å få rimelig god oversikt over hva som styrte værutviklingen. Bjerknes hadde blitt lokket til Bergen under første verdenskrig for å etablere et værvarslingssystem i Norge. Dette var et naturlig valg av base; Bergen er en regnfull by og har i tillegg norgesrekorden i lavt lufttrykk. Bjerknes’ gruppe, som nå er kjent internasjonalt som Bergensskolen i meteorologi, fikk i de følgende årene gode muligheter til å observere lavtrykkene fra orkesterplass.

Det store bidraget fra Bjerknes og hans elever var at de kom opp med en teoretisk modell som forklarte de vesentligste kjennetegnene til et lavtrykk. Den er fremdeles i bruk, og er kjent som Den norske syklonmodellen. Syklon er et synonym for lavtrykk, og sykloner dannes fordi det er ubalanser i luftens temperaturfordeling. Langs det vi kaller fronter er de lokale temperaturforskjellene store, og det er de som er lavtrykkenes arnesteder. Vi vet at når kald luft kommer i kontakt med varm luft, for eksempel hvis man åpner et vindu om vinteren, så begynner den varme og kalde luften å blande seg med en gang. Det blir kaldt i rommet. Før tenkte man at naturen avskydde vakuum, men det er som om den også avskyr temperaturforskjeller, og lavtrykkene er dens beste måte å kvele dem på.

Bjerknes og gjengen hans la merke til at lavtrykkene aller helst oppstod langs polarfronten, som vi gjerne kaller grensesonen mellom polar og tropisk luft midt ute i Atlanteren et sted. Dette er fordi lavtrykkene bruker polarfronten til å lage sine egne fronter. Hvis vi ser på satellittbilder, ser vi et tett bånd med skyer til venstre og litt nedenfor lavtrykkets sneglehusaktige sentrum. Dette er kaldfronten, og her er kalde luftmasser i ferde med å trenge seg inn i den varmere luften i sør. Og siden kald luft er tettere og tyngre enn varm luft, så vil den trenge seg inn under den varme luften. Da blir varmluften presset oppover, og dette kan føre til intens skydannelse. Det er derfor langs kaldfronten det oftest oppstår uvær som torden, hagl og styrtregn.

Til høyre for lavtrykket finner vi varmfronten. Der er det den varme luften som beveger nordover, men siden den er så lett, legger den seg fint oppå den kaldere luften i nord. Langs varmfronten er det også nedbør, men mest sannsynlig bare lett regn eller yr. Til gjengjeld kan det stå på i lang tid. For eksempel var det en varmfront som drev over Vestlandet natt til 14. september 2005, da det ble satt ny rekord for døgnnedbør i Bergen og fire mennesker mistet livet i et jordskred på Hatlestad terrasse.

Etter noen dager vil frontene ha flyttet så mye rundt på luftmassene at temperaturforskjellene forsvinner. Da mister lavtrykket sin motor, og det dør stille ut etter vel gjennomført oppdrag. Men det er garantert nye fronter i emning ute i Atlanteren, og et nytt lavtrykk er i ferd med å dannes. Og slik fortsetter det hele høsten og vinteren gjennom, ganske enkelt fordi det er da temperaturforskjellene mellom tropene og polområdene er størst.

Ved hjelp av en unik blanding av matematisk teori og nitidige observasjoner av lavtrykkene i de norske havområdene, utviklet Bjerknes og hans gruppe sin syklonmodell. Dette gikk ikke upåaktet hen. Med matematikken på plass var det mulig å lage enkle modeller for værvarsling. En av utfordringene var å uttrykke dagens vær, det vi kaller værets initialtilstand, på matematisk form. Men hvis man klarte det, kunne man i prinsippet bruke ligninger til å regne ut hvordan det kom til å utvikle seg fremover i tid. Først ble dette gjort for hånd med blyant og papir. Man var tvunget til å gjøre grove forenklinger for å holde antall utregninger nede på et overkommelig nivå. Likevel hadde man en viss suksess. Det viste seg at noen av ligningene var særlig viktige, og ved hjelp av bare noen få av dem kunne man ofte si noe fornuftig om værutviklingen de nærmeste dagene.

Etter hvert gikk man over til å bruke datamaskiner, og optimismen tiltok i styrke. Den amerikanske meteorologen Edward Lorenz (1917–2008) var en av pionerene. Til tross for at de ligningene han brukte var temmelig enkle, så det ut til at værsystemene i modellen hans utviklet seg noenlunde i tråd med virkeligheten. Han ville derfor sette i gang en lengre simulering, eller «modellkjøring» som vi kaller det. For å spare regnetid tenkte han at det var lurt å bruke tall fra en tidligere simulering som utgangspunkt. Han punchet derfor inn tallene fra midtveis i den gamle kjøringen og satte i gang modellen på nytt.

Lorenz forventet selvsagt at været i den nye kjøringen skulle følge den videre utviklingen i den gamle. Men som ved magi skilte været i de to kjøringene lag og utviklet seg i forskjellige retninger. Årsaken var like enkel som den var uventet. For å spare litt tid hadde Lorenz punchet inn tallene med kun tre desimaler. Dette til tross for at modellen egentlig lagret tallene med seks desimaler. Selv slike små avrundingsfeil var store nok til å få de to modellkjøringene til å ende opp med to ganske ulike værtyper.

De praktiske implikasjonene er besnærende. Bittesmå variasjoner i værets initialtilstand er nok til å endre den videre utviklingen, noen ganger til det ugjenkjennelige. Som Lorenz skrev: «Kan en sommerfugls vingeslag i Brasil sette i gang en tornado i Texas?» Hans oppdagelser danner grunnlag for begrepet sommerfugleffekten, og bidro til at det oppstod en helt egen disiplin innen matematikken og fysikken: kaosteorien. Været, og naturen i det hele tatt, er preget av kaos, vet vi nå.

Den amerikanske forskeren Kerry Emanuel, en av Lorenz’ elever, har en analogi som illustrerer sommerfugleffekten. Vi slipper to blader ut i en bekk. Ti meter lenger nede i bekken plukker vi dem opp, samtidig som vi merker vi oss hvordan de hadde flyttet seg. Kan vi klare å reprodusere bevegelsene deres ved igjen å plassere dem i nøyaktig samme utgangsposisjon? Hadde vi kunnet forutse akkurat hvordan de skulle bevege seg selv med perfekt kunnskap om bekkens strømningsmønstre? Svaret på begge spørsmålene er nei. Det er like umulig som å skulle anslå på forhånd hvor hvert enkelt klesplagg i en vaskemaskin kommer til å ende opp.

Værets kaotiske natur og mangelen på gode nok målinger gjør at værvarsler for lengre enn en uke frem i tid må tas med en klype salt. Man gjør spede forsøk på sesongvarsling, altså varsler for den kommende årstiden under ett, men uten særlig suksess foreløpig. Faktisk er det lettere å varsle langt frem i tid. Men da varsler man klimaet i stedet for været.

Klimamodellene har mange fellestrekk med værvarslingsmodellene, men de består også av modeller for hav, sjøis, vegetasjon, kjemi og andre ting som endrer seg over lang tid. Med en klimamodell varsler man hvordan alt dette kommer til å se ut i fremtiden. Og selv om klimaets utvikling styres av mange forhold, for eksempel endringer i styrken på solinnstrålingen eller vulkanutbrudd, skjer alt dette på forskjellige tidsskalaer. Det tar mange hundre eller tusen år for at solstrålingen endrer seg nok til at det endrer klimaet i særlig grad, mens et vulkanutbrudd kun påvirker klimaet i noen få år.

Når det gjelder klimautviklingen de neste hundre årene, er det én faktor som er mye viktigere enn de andre. Det kommer neppe som en bombe at dette er økningen av drivhusgasser i atmosfæren, og CO2 i særdeleshet. Drivhusgasser, som også inkluderer metan, ozon, lystgass og de skumle KFK-gassene, hindrer varme som er på vei ut mot verdensrommet i å forlate atmosfæren. De tar opp noe av varmen og varmer opp luften rundt seg. Så, i neste steg, stråler de noe av denne overskuddsvarmen ned igjen mot jorden. På lang sikt fører dette til at temperaturen stiger mer eller mindre overalt på kloden.

Oppvarmingen, eller pådrivet, fra drivhusgassene er så sterk at den så å si kveler den kaotiske komponenten i været. Derfor kan man ikke si hva temperaturen på 17. mai i år 2030 kommer til å være, men man kan si at 17. maiene på den tiden etter all sannsynlighet blir varmere enn 17. maiene i dagens klima. Mot slutten av dette århundret regner man med en oppvarming på flere grader globalt sett, og den aller største endringen forventes å komme i Arktis og i sårbare områder som Afrika og Midt-Østen.

Det har skjedd mye innen meteorologien siden Aristoteles skrev at skyene inneholdt «en slags ild». Vi forstår ganske mye om både vær og klima, og tross alt er ikke værvarslene så elendige når det kommer til stykket. Da hadde ikke yr.no vært Norges mest besøkte nettsted. Mange, deriblant jeg, er innom flere ganger om dagen for å sjekke værutsiktene. Yr er veldig nyttig, men det mangler fremdeles noen små detaljer: på siden for Bergen ønsker jeg meg for eksempel en knapp som det står ”Hvit jul” på, rett ved siden av den med ”Tørr høst”.

Stoltenbergs klimaoptimisme

Det er fint å tenke på at vi har en statsminister som tror at ny teknologi kan løse klimaproblemene, men det hadde vært spennende å få vite hvilken teknologi han mener.

Under lanseringen av sin nye bok, viste Stoltenberg helt korrekt til den globale utfasingen av KFK-gassene (de som laget hullet i ozonlaget) som en suksess. I følge aftenposten.no sa han:

De gassene er så godt som borte. Og de er jo ikke fjernet ved at vi ikke lenger har kjøleanlegg i bilen eller bruker deodoranter, vi har bare andre deodoranter og andre kjøleanlegg. Dét er fortellingen om de fleste miljøproblemer. Da må det også være mulig å løse klimaproblemet.

Norge ligger under
Men statsministeren vet at klimakrisen er, for å si det mildt, større i omfang enn ozonkrisen. Hele verden har gjort seg avhengig av fossile brensler som olje, gass og kull, og vi slipper ut mer drivhusgasser som CO2 (karbondioksid) enn noensinne.

Det holder ikke å bytte fra AXE til Cosmica denne gangen. Det er som om vi ligger under 0–2 når ordinær tid er ute. Forventningene foran COP15, det store klimatoppmøtet i København i desember, er store. Dersom vi skal unngå farlige klimaendringer, må vi få slutt på den globale handlingslammelsen siden Kyoto-avtalen ble signert i 1997.

+ 2 grader
CO2-innhold måles i enheten ppm (parts per million), som sier hvor mange milliondeler av luftens volum som består av CO2. I «pre-industriell» tid, altså frem til 1800-tallet, var CO2-innholdet i atmosfæren forholdsvis stabilt på omtrent 280 ppm. I 2008 var det på 386 ppm, en økning på en tredjedel og høyere enn på flere millioner år.

Med dagens vekst i CO2-innholdet på omtrent en halv prosent i året kommer det opp i 560 ppm rundt år 2080. Dette tilsvarer en dobling av det pre-industrielle nivået og vil i følge klimamodellene gi en global oppvarming på to grader eller mer.

Ikke før år 3000
Merk at utslipp ikke er det samme som innhold. CO2-utslippene øker i dag med 2–3 % i året, altså betydelig raskere enn CO2-innholdet i atmosfæren. Dette er fordi karbon har et komplekst kretsløp. I dag tas omtrent en tredjedel av utslippene opp i havet, mens det i tillegg tas opp CO2 i vegetasjonen og jordsmonnet. Dermed skulle man kanskje tro at CO2-innholdet ville ha gått raskt ned dersom man stoppet utslippene.

Nye resultater indikerer imidlertid at selv om vi klarer å kutte alle utslipp idet CO2-innholdet i atmosfæren når 560 ppm, så vil ikke CO2-innholdet synke til dagens nivå før i år 3000.

I klartekst betyr dette at alt det vi med dagens vekst slipper ut de neste 70 årene, vil det ta naturen 1000 år å absorbere. Den globale oppvarmingen vil fortsette i lang tid selv med store reduksjoner av utslippene.

Det er derfor ikke vanskelig å forstå hvorfor Stoltenberg er tvunget til å være optimistisk på teknologiens vegne. Det er vi alle; uten innovative teknologiske løsninger kommer CO2- og temperaturkurvene til å peke altfor bratt oppover.

Mens vi venter på Mongstad
Men hvilken teknologi er det egentlig vi er optimistiske på vegne av? Regjeringen planlegger i samarbeid med StatoilHydro å bygge et gasskraftverk som trekker ut CO2 og lagrer den i berggrunnen under havet utenfor Mongstad. Håpet er at denne teknologien på sikt kan spres til andre kraftverk rundt i verden, for eksempel til de mange kullkraftverkene i Kina. Slik CO2-fangst er uhyre viktig, men den gjør ingenting med utslippene fra mobile enheter som biler og fly.

Mens vi venter på Mongstad må vi tenke nytt. Jeg blir stadig sikrere på at vi blir tvunget til å hente ut CO2 fra vanlig luft. I dag er det vegetasjonen og havet som gjør dette, men ikke på langt nær raskt nok og i stort nok omfang.

Bygge kunstige trær
Jeg tror vi kommer til å bli nødt til å bygge kunstige trær. Det finnes allerede enkle prototyper på slike. Ved hjelp av forholdsvis enkel kjemi kan man binde CO2 opp i natron (NaHCO3), en av ingrediensene i bakepulver. Deretter kan CO2-en skilles ut og lagres ved anlegg som Mongstad. Og dette er bare ett av mange forslag til hvordan fangst fra vanlig luft kan gjøres. Bedre utnyttelse og vedlikehold av jordens vegetasjon og jordsmonn er en annen opplagt løsning.

Gjødsle med jern
Britiske Royal Society gav 1. september ut en rapport om geoengineering, som de definerte som «bevisste, storskala inngrep i jordens klimasystem med hensikt å redusere global oppvarming». Alt fra innsprøyting av svovel i stratosfæren til gjødsling av havet ved hjelp av jern ble vurdert, men CO2-rensing av vanlig luft ble regnet som et helt nødvendig tiltak.

Det er dyrere med CO2-fangst fra vanlig luft enn å rense gassene der de blir sluppet ut, men den store fordelen er at det kan gjøres hvor som helst. CO2 fordeler seg jevnt i atmosfæren, slik at gassen fra et kullkraftverk i Kina i prinsippet kan hentes ut fra luften på Mongstad.

Forlik som sovepute
Men selv om CO2-fangst fra luft er både genialt og nødvendig, vil det ikke kunne kompensere fullt ut for utslippene våre. Vi må kutte kraftig i utslippene fra fossile brensler. Dette betyr at vi må høste vindkraft, bølgekraft, tidevannskraft og solenergi i et raskt økende tempo.

Den norske klimadebatten dreier seg til en viss grad om gjensidig skryt blant partiene (utenom Frp) for at de kom til et klimaforlik. I realiteten ser dette forliket ut til å utgjøre en sovepute for politikerne. De er enige, så det er liksom ingen vits å fortsette diskusjonen.

Scoring på overtid
Velgerne er imidlertid opptatt av det globale klimaproblemet, og jeg mener at visjonære planer ville ha fanget oppmerksomheten deres.

Norge har takket være sin geologi og sin teknologiske ekspertise en mulighet til å være toneangivende når det gjelder CO2-fangst ikke bare fra gasskraftverk, men fra vanlig luft. Vi ligger som sagt under ved ordinær tid, men det er mulig å score både to og tre mål på overtid.

Denne kronikken stod på trykk i Bergens Tidende 8. september 2009.

Ny bok: «Hva er KLIMA»

Fra og med denne uken er boken «Hva er KLIMA» tilgjengelig. Jeg har skrevet den sammen med Øyvind Paasche, en god kollega og (fremdeles) venn på Bjerknessenteret.

Kort og godt handler boken om hvordan klimasystemet funker. Hvorfor har det kommet istider med 100 000 års mellomrom, og hvorfor begynte dette for noen få millioner år siden. Og hvorfor blir ikke hvert år varmere enn det forrige når CO2-innholdet i atmosfæren øker for hvert år? Håpet vårt er at boken skal lære folk hvilke drivkrefter som ligger bak vær og klima, så kanskje vi slipper noen av de håpløse utspillene i media (fra journalister, politikere og selvlærte eksperter).

Boken er tilgjengelig for salg hos bokhandlerne, samt på nett:

Og så var det slutt på min kjennskap til bokhandlere på nett… Boken koster 159 kr og er på litt under 150 sider. Fin liten pocket!

En kald vinter i anmarsj?

Her er en kronikk som ble publisert i Aftenposten 7. februar 2009:

Tarjei Breiteig, stipendiat ved Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen
Erik Kolstad, forsker ved Bjerknessenteret

I midten av januar gikk stratosfæren gjennom en kraftig, plutselig oppvarming. Dette kan gi bud om en kald senvinter i Nord-Europa.
 
Når Leonard Cohen sang «Things are gonna slide, slide in all directions», tenkte han på alvorligere ting enn været. Teksten kan likevel brukes som et bilde på værets natur.

Været er den kanskje fremste eksponenten for kaos i naturen. Det er som oftest umulig å gi et godt værvarsel som gjelder mer enn noen få dager. Små, uforutsette utviklinger i atmosfæren kan vokse ut av proporsjoner og virkelig få ting til å skli i alle retninger. I ytterste konsekvens kan en sommerfugls vingeslag forandre hele utviklingen.

Likevel søker meteorologer stadig etter systematikk i værsystemene. Mye av inspirasjonen har kommet fra El Niño. Dette er et tropisk fenomen som er knyttet til storstilte avvik i havtemperaturen i Stillehavet, men det har vist seg å ha konsekvenser for hele kloden. For eksempel fører kraftige El Niño-episoder til tørke i Sørøst-Asia og i Australia og flom i det sørvestlige USA.

El Niño er en mekanisme som er så dominerende at den medfører en viss grad av værmessig forutsigbarhet. Har vi noe tilsvarende i Europa?

Utgangspunktet er ikke det beste. Det er utenfor tropene at været virkelig lever ut sin kaotiske natur. Vår egen vestkyst blir bombardert med lavtrykk gjennom hele vinterhalvåret. Vi får sjelden oppleve lange perioder med stabilt vær. Det viser seg imidlertid at det også her i Nord-Atlanteren finnes et dominerende værmønster.

På slutten av 1700-tallet gjorde pastoren Hans Egede Saabye en interessant iakttakelse. Han oppholdt seg på Grønland, og gjennom sin korrespondanse med dansker la han merke til at de barskeste vintrene på Grønland gjerne var mildere enn normalt i Danmark. I senere tid har denne observasjonen blitt bekreftet ved hjelp av statistiske metoder.

Nord-Europa i øst og Grønland og Canada i vest danner to temperaturmessige motpoler i et system som svinger frem og tilbake. Denne pendelaktige svingningen er et resultat av «Den nordatlantiske oscillasjon», best kjent ved forkortelsen «NAO». På 1960- og 1970-tallet var NAO inne i en langvarig fase som gav mange kalde, snørike vintre i Norge. Dette snudde brått på 1980-tallet og innledet en lang periode med mildere vintre som var mer preget av regn enn snøfall.

Ettersom NAO kan holde seg i en gitt fase gjennom lengre perioder, har man et visst håp om at det finnes et element av forutsigbarhet også utenfor tropene. Britene har i flere år drevet med sesongvarsling av NAO, og dermed indirekte av temperaturforholdene i Europa og Nord-Amerika.

Havet er en nøkkelbrikke i puslespillet. Temperaturen i havoverflaten varierer mye saktere enn temperaturen i atmosfæren. Fordelingen av varmt og kaldt vann i Nord-Atlanteren kan derfor påvirke lufttemperaturen i kystnære områder i lange perioder.

Også sjøisens utbredelse og snø- og fuktighetsforholdene på land kan være gull verdt for sesongvarsling. For eksempel har snødekket over Sibir og Himalaya vist seg å ha innflytelse på vinterværet i Europa. Hvis disse områdene har mye snø, vil mye solstråling reflekteres fra den lyse overflaten. Luften blir kald og tung, et høyttrykk oppstår, og dette lager en bølge i luftstrømmene over, som en stor stein i en liten bekk. Et kraftig sibirsk høytrykk medfører gjerne kalde, fine vinterdager i Nord-Europa og mørke skyer i Sør-Europa.

Men vi må løfte blikket for å se den prosessen som kanskje gir det største potensialet for langtidsvarsling av vær i Europa. Stratosfæren, det stabile luftlaget som begynner på 10–12 kilometers høyde og som strekker seg flere tiltalls kilometer opp, er preget av voldsomme vinder gjennom hele vinteren. I snitt én gang hver vinter gjennomgår imidlertid disse vindene enten en kraftig forsterkning eller en kraftig svekkelse. Særlig svekkelsene har bemerkelsesverdige konsekvenser. De fører til en kraftig oppvarming av stratosfæren over Arktis, i ekstreme tilfeller opp mot 50 grader i avvik.

Etter starten på en stratosfærisk oppvarming ser man ofte en respons på bakken. Det er vanlig at vestavindene ved bakken svekkes i en lang periode. Temperaturen faller i den nordlige delen av Asia, og etter noen dager blir det kaldt også i Nord-Europa. Dette bildet kan vare ved i mange uker, og gir seg til kjenne ved et langvarig utslag i NAO-systemet. I Norge og i Nord-Europa for øvrig kommer vinden i større grad enn normalt fra øst. Det er dette som gjør at det kan holde seg kaldt i lang tid.

En plutselig stratosfærisk oppvarming tok til i midten av januar i år, og ble umiddelbart ledsaget av en voldsom frost i Russland. I slutten av januar begynte temperaturene i Norge også å falle, og det har holdt seg relativt kaldt siden. Meteorologene varsler lavere temperaturer enn normalt i hele Vest-Europa i den første halvdelen av februar.

Om denne hendelsen virkelig kommer til å feste sitt kalde grep rundt Nord-Europa er usikkert. Forholdene ligger imidlertid til rette for en slik utvikling, og sannsynligheten for en kald senvinter har økt. Utviklingen følges nøye av meteorologene.

Men selv om mulighetene for sesongvarsling i Europa virker å være til stede, er værets fremtidige vei alltid uransakelig. Vi har blitt lurt før, men inntil videre legger vi hodene på blokken og spår en kald avslutning på vinteren.